Menneskerettigheter

---

• Menneskerettigheter er rettigheter alle mennesker har, uavhengig av kjønn, alder, legning, livssyn, nasjonalitet eller hvor i verden de bor.
• Menneskerettighetene gjelder i utgangspunktet alltid og de er udelelige.
• Menneskerettighetene er regler som gir borgerne rettigheter og staten plikter.
• Statene har plikt til å gjennomføre og beskytte menneskerettighetene til alle som befinner seg innenfor statens grenser og der staten har såkalt jurisdiksjon, eller herredømme.
• Menneskerettighetsbruddet skjer når staten ikke beskytter menneskerettighetene, selv om krenkelsen i utgangspunktet skyldes andre. Derfor er det er bare stater som kan dømmes for å bryte menneskerettighetene.
• Menneskerettighetene er en gren av folkeretten, som regulerer forholdet mellom stater. Det betyr at det bare er internasjonale menneskerettighetsdomstoler som kan dømme en stat for menneskerettighetsbrudd.

Tanken om at det finnes universelle rettigheter som gjelder for alle mennesker, går tilbake til antikken. Etter andre verdenskrig ble rettighetene formulert i internasjonale avtaler som de fleste land i verden er enige om å følge. 

I 1948 vedtok FN Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Den består av 30 artikler som definerer hva som menes med menneskerettigheter, og blir sett på som det viktigste grunndokumentet for menneskerettigheter.

Senere har FN vedtatt ni konvensjoner som utdyper det som står i verdenserklæringen. Av disse er FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) som ble vedtatt i 1966, de mest sentrale.

• retten til liv
• retten til å ikke bli torturert
• retten til ikke å bli fengslet uten lov og dom
• ytringsfrihet
• religionsfrihet
• organisasjonsfrihet
• stemmerett
• Tusenvis av mennesker har gått i tog rundt om i verden i solidaritet med demonstrasjonene som har brutt ut i Iran etter 22 år gamle Mahsa Amini mistet livet i politivaretekt i september 2022. Retten til å demonstrere og å ytre det en mener er eksempler på sivile og politiske rettigheter. 

• retten til arbeid
• retten til utdanning
• retten til en tilfredsstillende levestandard
• Retten til utdanning er et eksempel på en økonomisk, sosial og kulturell menneskerettighet. I Afghanistan i dag blir jenter i ungdomsskolealder fortsatt nektet adgang til skolegang. 

Historien har vist at stater er villige til å begå forferdelige overgrep mot sin egen og andres sivilbefolkning. FN og menneskerettighetskonvensjonene ble til i kjølvannet av to verdenskriger der millioner av menneskeliv hadde gått tapt. De fleste var enige om at det var nødvendig med et internasjonalt regelverk som satte grenser for hva en statsmakt kan gjøre mot sin egen befolkning, og definerte hvilke forpliktelser staten skal ha.

I dag er menneskerettighetenes viktigste funksjon å være dette rammeverket.

Menneskerettighetene er lagd for å sikre at vi tar vare på de mest sårbare gruppene i samfunnet. Grupper som ofte er utsatt for vold eller diskriminering har et like stort krav på vern fra staten de bor i som alle andre. For barn, kvinner, mennesker med funksjonshemminger, etniske minoriteter, eller homofile/lesbiske/transpersoner, er dette vernet veldig viktig.

«Lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og andre seksuelle minoriteter er blant gruppene som blir diskriminert, stigmatisert og utsatt for vold over store deler av verden. Derfor har stater et ekstra ansvar for å passe på at deres menneskerettigheter blir ivaretatt. 

Det er altså stater som er forpliktet til å følge det som står i verdenserklæringen og menneskerettighetskonvensjonene. I folkeretten er det derfor bare stater som kan holdes ansvarlig for å bryte menneskerettighetene. Det gjør de hvis de ikke sørger for at innbyggerne får oppfylt det som står i konvensjonene.

• Her kan du lese mer om hva folkerett er 

I FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter står det for eksempel at ingen skal utsettes for tortur, og at slaveri er forbudt. Hvis noen blir torturert eller utsatt for tvangsarbeid i Norge, er det et brudd på deres menneskerettigheter hvis norske myndigheter ikke sørger for å stanse dette, straffe de som er ansvarlige for overgrepet og gi de som har blitt utsatt oppreisning gjennom rettsvesenet.

Utfordringen med dette systemet er når det er staten selv som begår handlinger som strider mot menneskerettighetene. Hvis staten for eksempel nekter innbyggerne sine å si det de mener, og deretter nekter dem tilgang til å prøve dette for retten, bryter de menneskerettighetene.

Det er stor forskjell på hvordan stater oppfyller menneskerettighetene til befolkningen sin.

Du kan finne ut hvordan verdens land overholder menneskerettighetene på flere måter:

Amnesty International har landprofiler om menneskerettighetssituasjonen i alle land.

FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) publiserer rapporter fra komiteene som jobber med at land skal overholde sine menneskerettighetsforpliktelser. Rapportene er sorter etter land.

FN-sambandet har en egen temaside om menneskerettighetssituasjonen i Norge.

Alle de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene er forhandlet frem av FN. FNs menneskerettighetskonvensjoner har egne komiteer. Komiteene skal passe på at landene som har sluttet seg til konvensjonene følger det som står i dem.

Komiteene består av uavhengige eksperter. Disse evaluerer rapporter medlemslandene sender inn, og kommer med råd til hvordan hvert enkelt land kan forbedre seg.

Komiteene rapporterer til FNs generalforsamling. De kalles også traktatorganer.

MenneskerettighetskomiteenKonvensjonen om sivile og politiske rettigheterKvinnediskrimineringskomiteenKvinnekonvensjonenRasediskrimineringskomiteenKonvensjon mot rasediskrimineringBarnekomiteenBarnekonvensjonenKomiteen for arbeidsmigranterKonvensjonen som beskytter alle arbeidsmigranter og deres familierTorturkomiteenTorturkonvensjonenKomiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheterKonvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheterKomiteen for funksjonshemmedes rettigheterKonvensjonen for funksjonshemmedes rettigheterKomiteen mot tvungen bortføringKonvensjonen mot tvungen bortføring

Menneskerettighetsrådet er FNs øverste organ i menneskerettighetsspørsmål, og er direkte underlagt FNs generalforsamling. Alle FNs medlemsland møtes i Menneskerettighetsrådet for å diskutere menneskerettighetsspørsmål.

Dette er hovedoppgavene til Menneskerettighetsrådet:

• Å gå gjennom og vurdere menneskerettighetssituasjonen i alle land i verden. 48 land blir vurdert hvert år, og det skal gå cirka fire år mellom hver gang et land blir vurdert. Denne ordningen kalles "Universal Periodic Review" (UPR).
• Å diskutere menneskerettigheter fordelt på tema, og vedta resolusjoner hvis det er nødvendig.
• Å diskutere klageprosedyrer

Les mer om FNs menneskerettighetsråd her

FN har kontorer og ansatte over hele verden som jobber med å hente inn, og spre, informasjon om menneskerettighetssituasjonen.

Høykommissæren for menneskerettigheter har ansvar for å koordinere FNs menneskerettighetsarbeid. Høykommissæren leder et kontor, OHCHR, som har hovedsete i Genève. OHCHR henter inn informasjon og gjennomfører undersøkelser, driver med rådgivning og undervisning, og mottar rapporter og klager.

Spesialrapportørene er personer eller grupper som får i oppgave av Menneskerettighetsrådet å overvåke menneskerettigheter.

Rapportørene følger opp klager, utfører feltstudier, bidrar med rådgivning til land, og promoterer menneskerettigheter generelt. I tillegg rapporterer de om sitt felt til Menneskerettighetsrådet og offentligheten.

De blir utstyrt med personell fra kontoret til Høykommissæren for menneskerettigheter (OHCHR), som også hjelper til med logistikk og annet forberedende arbeid.

Spesialrapportørene har enten ansvar for et spesifikt land, eller for et spesielt tema.

Spesialrapportøren for minoriteters rettigheter er et eksempel på en tematisk spesialrapportør. Rapportøren har som oppgave å undersøke, rapportere og gi råd til alle FNs medlemsland om hvordan de kan overholde og sikre rettighetene til minoritetene i landet. Hvis spesialrapportøren oppdager at et land bryter disse rettighetene, rapporteres dette til Menneskerettighetsrådet.

Oversikt: Spesialrapportører for tema

I noen land mener FN det er spesielt viktig å følge menneskerettighetssituasjonen tett. Derfor kan Menneskerettighetsrådet opprette egne spesialrapportører for enkeltland. Syria er et av landene FN har opprettet en egen spesialrapportør for.

Oversikt: Spesialrapportører for land

Menneskerettighetene er universelle og udelelige. Det betyr at de gjelder for alle, og at det ikke går an å velge og vrake mellom de ulike rettighetene. Retten til å utøve religionen din er i prinsippet like sterk som retten til å gå på skole.

Selv om det er lett å være enig i dette, oppstår det stadig vekk dilemmaer og debatter knyttet til menneskerettighetene. Dette er noen av dem:

Hva skjer når din ytringsfrihet gjør at minemenneskerettigheter begrenses?

Enhver skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett omfatter frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag (…)
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter Artikkel 19.2

Retten til å ha en mening, og å ytre den fritt, står sterkt. De fleste er enige om at takhøyden for ytringsfriheten skal være høy, fordi et samfunn som lager regler for hva folk kan si og tenke raskt bikker i retning av diktatur. Samtidig sier FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter at ytringsfriheten også innebærer forpliktelser og ansvar. Det kan innføres noen begrensninger for ytringsfriheten, hvis dette er nødvendig for å ta vare på andres rettigheter eller nasjonal sikkerhet.

I Norge har vi lagd en slik begrensning gjennom den såkalte «rasismeparagrafen» i straffeloven. Den forbyr ytringer som er diskriminerende eller hatefulle overfor minoriteter. Men hva er egentlig en hatefull ytring? Og hvor skal grensene for dette gå?

Da den høyreekstreme gruppen «Den nordiske motstandsbevegelsen» ønsket å demonstrere i Fredrikstad under parolen «Knus homolobbyen», forbød politiet demonstrasjonen. De fryktet voldelige motdemonstrasjoner. Episoden førte til en stor debatt, som blant annet stilte spørsmålene:

• Burde gruppen fått lov til å demonstrere, fordi de har rett til å ytre seg som alle andre?
• Burde vi forby denne typen demonstrasjoner, fordi budskapet er hatefullt og en trussel mot demokratiet?
• Bidrar slike demonstrasjoner og ytringer til at minoriteter – i dette tilfellet homofile, men i andre tilfeller jøder eller innvandrere – ikke lengre tør eller vil delta i offentlige debatter? Og er ikke det i så fall en begrensning av deresmenneskerettigheter?
• Er det greit å forby folk å ytre seg, bare fordi en er veldig uenig i det de sier?

Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art (...)
FNs verdenserklæring for menneskerettigheter Artikkel 2

Menneskerettighetene er universelle; de gjelder for alle mennesker. Men det kan være vanskelig å akseptere konsekvensene av dette prinsippet. For hva hvis noen har gjort noe helt forferdelig? Skal de da ha det samme menneskerettighetsvernet som alle andre?

Etter 22. juli 2011 var det mange som mente at gjerningsmannen burde fått dødsstraff. Det ville i så fall betydd at vi som samfunn sa at det han hadde gjort var så grusomt at vi ville sette menneskerettighetene hans til side.

Da gjerningsmannen senere saksøkte staten fordi han mente han ble utsatt for så mye isolasjon i fengslet at det grenset mot tortur, skapte det debatt. Får han ikke som han fortjener? Hvorfor skal vi bruke tid og ressurser på han?

Gjerningsmannen fikk delvis medhold i Tingretten, men tapte ankesakene i både Lagmannsretten og Høyesterett. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg avslo å behandle saken videre der. 

Det denne saken viser er at Norge har institusjoner, lover og systemer på plass for å beskytte menneskerettighetene til alle – også de mest forhatte blant oss.

Dette er viktig, fordi:

• Hvis ikke menneskerettighetene ikke skal gjelde for alle; hvem er det da som skal bestemme hvem de skal og ikke skal gjelde for? Er det staten? Er det folk flest? Domstolene?
• Hvis det skulle settes en grense for når det er greit å oppheve noens menneskerettigheter – hvor skulle den ha gått? Ved seksuelle overgrep? Ved vold? Ved drap? Hva om forbrytelsen skjedde i selvforsvar – burde det ha noe å si?

På vår temaartikkel om menneskerettigheter i Norge kan du lese mer om hvordan du går frem hvis du mener at menneskerettighetene dine er brutt.

Menneskerettighetene slik vi kjenner dem i dag oppsto ikke før midten av 1900-tallet. Ideen om at mennesket har universelle rettigheter har imidlertid utviklet seg gjennom mange hundreår.

• arrow_forwardTemaside om demokrati og medborgerskap
• arrow_forwardUndervisningsopplegg om menneskerettigheter og konflikt for vgs
• arrow_forwardUndervisningsopplegg om menneskerettigheter og demokrati for ungdomsskole
• arrow_forwardNorge og menneskerettighetene

De grusomme overgrepene mot sivilbefolkningen og Hitlers folkemord mot jøder og andre minoriteter under andre verdenskrig, skapte enighet om at internasjonale menneskerettigheter er viktig. 

Da FN ble opprettet ble menneskerettigheter en av hovedoppgavene til organisasjonen. I 1946 begynte arbeidet med å lage en verdenserklæring om menneskerettigheter.

FN satte ned en komité som fikk i oppgave å lage et utkast. Komiteen bestod av en representant fra Libanon, Sovjetunionen, Kina, Frankrike, USA, Storbritannia, Chile, Canada og Australia.

I 1948 var det bare 58 land med i FN. Ingen av disse stemte imot erklæringen, men åtte land avstod fra å stemme. Disse åtte var: Sovjetunionen, Hviterussland, Ukraina, Tsjekkoslovakia, Polen, Jugoslavia, Sør-Afrika og Saudi-Arabia.

To land, Jemen og Honduras, var ikke til stede under avstemmingen.

De 48 landene som stemte for var: Afghanistan, Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Filippinene, Frankrike, Guatemala, Haiti, Hellas, India, Irak, Iran, Island, Kina, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, Myanmar, Nederland, New Zealand, Nicaragua, Norge, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Storbritannia, Sverige, Syria, Thailand, Tyrkia, USA, Uruguay, Venezuela.

Alle land som senere ble medlem av FN har sluttet seg til Verdenserklæringen. Derfor gjelder den for alle FNs medlemsland.

Da anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,

da tilsidesettelsen av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og da framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål,

da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse,

da det er nødvendig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene,

da De Forente Nasjoners folk i Pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter, på menneskets verdighet og verdi og på like rettigheter for menn og kvinner og har besluttet å arbeide for sosialt framskritt og bedre livsstandard under større frihet,

da medlemsstatene har forpliktet seg til i samarbeid med De Forente Nasjoner å sikre at menneskerettighetene og de grunnleggende friheter blir allment respektert og overholdt,

da en felles forståelse av disse rettigheter og friheter er av den største betydning for å virkeliggjøre denne forpliktelse, kunngjør

nå denne Verdenserklæring om menneskerettighetene som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet, med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet.

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende eller på annen måte har begrenset suverenitet.

Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.

Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.

Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som retts- subjekt.

Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.

Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.

Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.

Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes, og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.

1. Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.
2. Ingen må dømmes for en handling eller uttalelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.

Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.

1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
2. Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.

1. Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
2. Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.

1. Enhver har rett til et statsborgerskap.
2. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.

1. Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.
2. Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller.
3. Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.

1. Enhver har rett til å eie eiendom, alene eller sammen med andre.
2. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.

Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner.
2. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.

1. Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter.
2. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land.
3. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.

Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.

1. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
3. Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
4. Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.

Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn.

1. Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.
2. Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap.

1. Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementær-undervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.
2. Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
3. Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.

1. Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskaplige fremgang og dens goder.
2. Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.

Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring.

1. Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig.
2. Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike begrensninger som er fastsatt i lov utelukkende i formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.
3. Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper.

Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.